Arkiv for februar, 2017

Bryllupshysteri. Det er noe jeg har kjent godt på helt siden vi begynte å planlegge vårt eget bryllup i 2015. I begynnelsen synes jeg det var så gøy og spennende å følge alle mulige brudekontoer på instagram, pinterest, blogger, osv. Så mange flotte bryllup og feiringer med flotte biler, kaker, fotograf, videograf, spesielle danser og brudekjoler ut av en annen verden.
Jeg fulgte med på alt dette frem til i sommer. Da begynte jeg å få en klump i magen av å se på alle disse bildene av såkalte «perfekte» bryllup. Jeg fikk vondt i magen av å tenke på at det var sånn bryllup skulle være. Skulle vårt bryllup sammenlignes med dette? Jeg ville ikke ha mitt bryllup sånn! Jeg tok meg en pause fra alle mulige inspirasjonskontoer for bryllup. Det er først nå jeg synes det har blitt gøy å følge med på igjen, nå uten klump i magen. Selv om noens bryllup er sånn og sånn, betyr ikke det at alle bryllup skal være sånn.
Jeg elsker jo å planlegge og er glad i detaljer. Så vi kommer nok til å få et gjennomført bryllup, men det som er deilig er at jeg har innsett at det faktisk ikke er det viktigste!


Collagen er satt sammen av bilder fra Pinterest.

Når man er i bryllupsboblen så blir man så påvirket av alle bryllup rundt en. Og når det går så langt at man begynner å få vondt i magen ved tanken på at dagen vår ikke skulle blitt perfekt, da skjønner man at det har gått for langt. For det finnes vel strengt tatt ikke perfekte dager? Hva så om det regner? Det får vi faktisk ikke gjort noe med, men skulle det regne – ja, så får vi gjøre det beste ut av det! Hva så om håret og sminken ikke er perfekt? Det viktigste er faktisk at vi blir gift!

Jeg kommer til å fortsette å se på bilder og inspirasjon på nett, men nå er det med den vissheten at dagen vår ikke trengs å måle seg med det jeg ser. Ikke misforstå meg, jeg synes bildene av bryllupene jeg ser på nett er flotte! Men de er ikke oppnålige, i allefall ikke for oss.

Vi kommer til å feire dagen vår og ha de rammene rundt som vi liker og har lyst på. Ikke fordi det skal måle seg opp med noe jeg har sett på instagram!

Det skal være ekte. Det skal være oss. Det skal være vårt bryllup, slik vi vil ha det!

Gårsdagen.. altså – hvor skal jeg begynne!?
Vi skulle som sagt ut å spise thaimat i går kveld. Hotellet hadde reservert bord til oss og bestilt taxi. Da vi kom ned i resepsjonen for å dra, kommer conciergen bort til oss og sier «I’m sorry, but the taxi is in some sort of trouble. The police is there.» Andreas og jeg kikker på hverandre og tenker at «han skal vi i hvertfall ikke kjøre med!». Conciergen fortsetter og sier «You have two choises. I can call a cab and it will be here in ten minutes, or i can call the limousine-cab and it will be here in five minutes. It is only one or two zloty more expensive.» Vi ser på hverandre igjen, og blir enige om å ta limousinen, vi hadde jo en bordreservasjon å rekke, også var det jo ikke noe spesielt dyrere heller.

Limousin-caben kommer etterhvert (det var forsåvidt bare en vanlig, litt finere bil med sjåfør i dress og Chopin på anlegget), og han kjører oss til restauranten. «I stop here, it is a one-way street», sier sjåføren. «The restaurant is by the red sign», fortsetter han og peker opp i gata. «It’s just a hundred meter walk». Han setter regningen på rommet vårt, og vi går ut, sjokkert over at turen kostet oss 60 zloty. Nå skjønte vi hva conciergen mente med «one or two zloty more expensive». Han refererte til prishoppene, og ikke til totalbeløpet. Turen ble jo dobbelt så dyr, men vi trøstet oss med at det likevel er billigere enn å kjøre taxi hjemme. (60 zloty er ca 130/140kr og turen var ca 15 min lang).

Da vi gikk ut av taxien var klokka bare et par minutter på ni, og vi hadde reservert bort til nettopp kl ni. Vi begynner å gå opp i gata (jeg iført nye, høye sko) og jeg holder på å tryne noe aldeles. Heldigvis holdt jeg meg i Andreas, og klarte å stable meg på bena igjen før jeg traff bakken, men nesten-fallet inkluderte både høye hyl, en vrikket ankel og en hel del tilskuere.
Vi kommer frem til det røde skiltet der restauranten skulle være, men det viste seg å være et parfymeri. Litt oppgitt finner Andreas adressen på Google Maps og vi må gå nedover gata igjen. Restauranten viser seg å være der han satt oss av! Er det mulig? Når du først tar dobbelt så mye betalt som en vanlig taxi, så bør du i hvertfall vite hvor vi skal synes jeg!
Vi kommer inn i restauranten og blir møtt av en servitrise. «We have a reservation at nine o’clock», sier jeg. «Our hotel booked for us. It’s the La Regina Hotel». Hun kikker på oss og ser i boken over reservasjoner. Hun rister på hodet og sier «I’m sorry, but you have no reservation». Vi ser på hverandre, og ser ut i lokalet. Det er ganske tomt, med unntak av et par bord. Hun forteller at vi bare kan sette oss likevel, så det gjør vi. «Nå kan det ikke gå værre», sier vi til hverandre og ler.

Endelig får vi spist, og maten var helt nydelig! Vi hadde kylling satay til forrett, pad thai til hovedrett og sticy rice til dessert.

Når vi er ferdige å spise begynner klokken å nærme seg halv elleve, så vi bestemmer oss for å dra tilbake på hotellet. Vi tar den første taxien vi ser, og forteller han hvor vi skal.

Vel fremme på hotellet skal vi betale. «Can I pay by card?», sier jeg. (Ingen av oss hadde kontanter og det hadde ikke vært noe problem i tidligere taxier). Taxisjåføren snur seg mot oss med panikk i øynene og sier «No, no card!». Vi ser oss rundt i desperasjon etter en minibank, og jeg husker at det er en på en liten butikk rett ved hotellet. Den viser seg selvfølgelig å være stengt. Jeg løper inn i lobbyen på hotellet og sier «Do you know about a bankomat nearby? We have a problem, because the taxi only take cash, but we have just got card», sier jeg ganske stresset. Conciergen sier at de legger ut kontantene og setter det på rommet. Jeg løper ut i taxien igjen (fortsatt i håpløse sko, jeg holder på å tryne i brosteinene flere ganger), og får endelig betalt.

I heisen opp til rommet holder vi på å le oss ihjel, og er skjønt enige om at -jo, det kunne faktisk bli værre!

Vi er i Warszawa! Hit kom vi på torsdag, og så langt har vi sett og opplevd mye. Byen er kjempefin, men det er litt kjedelig at været bare er grått! Heldigvis så er det ikke noe nedbør, men vi har ikke sett sola én eneste gang, og det skulle jeg gjerne ha gjort.

Til tross for litt kjipt vær, så har vi det supert altså. Byen bugner over av flott arkitektur, og jeg elsker at det er flere farger på bygningene her enn hjemme!

Knipset noen bilder da vi var ute å gikk i går kveld.


Nå skal vi ut å spise – thai står på menyen i kveld!