Gårsdagen.. altså – hvor skal jeg begynne!?
Vi skulle som sagt ut å spise thaimat i går kveld. Hotellet hadde reservert bord til oss og bestilt taxi. Da vi kom ned i resepsjonen for å dra, kommer conciergen bort til oss og sier «I’m sorry, but the taxi is in some sort of trouble. The police is there.» Andreas og jeg kikker på hverandre og tenker at «han skal vi i hvertfall ikke kjøre med!». Conciergen fortsetter og sier «You have two choises. I can call a cab and it will be here in ten minutes, or i can call the limousine-cab and it will be here in five minutes. It is only one or two zloty more expensive.» Vi ser på hverandre igjen, og blir enige om å ta limousinen, vi hadde jo en bordreservasjon å rekke, også var det jo ikke noe spesielt dyrere heller.

Limousin-caben kommer etterhvert (det var forsåvidt bare en vanlig, litt finere bil med sjåfør i dress og Chopin på anlegget), og han kjører oss til restauranten. «I stop here, it is a one-way street», sier sjåføren. «The restaurant is by the red sign», fortsetter han og peker opp i gata. «It’s just a hundred meter walk». Han setter regningen på rommet vårt, og vi går ut, sjokkert over at turen kostet oss 60 zloty. Nå skjønte vi hva conciergen mente med «one or two zloty more expensive». Han refererte til prishoppene, og ikke til totalbeløpet. Turen ble jo dobbelt så dyr, men vi trøstet oss med at det likevel er billigere enn å kjøre taxi hjemme. (60 zloty er ca 130/140kr og turen var ca 15 min lang).

Da vi gikk ut av taxien var klokka bare et par minutter på ni, og vi hadde reservert bort til nettopp kl ni. Vi begynner å gå opp i gata (jeg iført nye, høye sko) og jeg holder på å tryne noe aldeles. Heldigvis holdt jeg meg i Andreas, og klarte å stable meg på bena igjen før jeg traff bakken, men nesten-fallet inkluderte både høye hyl, en vrikket ankel og en hel del tilskuere.
Vi kommer frem til det røde skiltet der restauranten skulle være, men det viste seg å være et parfymeri. Litt oppgitt finner Andreas adressen på Google Maps og vi må gå nedover gata igjen. Restauranten viser seg å være der han satt oss av! Er det mulig? Når du først tar dobbelt så mye betalt som en vanlig taxi, så bør du i hvertfall vite hvor vi skal synes jeg!
Vi kommer inn i restauranten og blir møtt av en servitrise. «We have a reservation at nine o’clock», sier jeg. «Our hotel booked for us. It’s the La Regina Hotel». Hun kikker på oss og ser i boken over reservasjoner. Hun rister på hodet og sier «I’m sorry, but you have no reservation». Vi ser på hverandre, og ser ut i lokalet. Det er ganske tomt, med unntak av et par bord. Hun forteller at vi bare kan sette oss likevel, så det gjør vi. «Nå kan det ikke gå værre», sier vi til hverandre og ler.

Endelig får vi spist, og maten var helt nydelig! Vi hadde kylling satay til forrett, pad thai til hovedrett og sticy rice til dessert.

Når vi er ferdige å spise begynner klokken å nærme seg halv elleve, så vi bestemmer oss for å dra tilbake på hotellet. Vi tar den første taxien vi ser, og forteller han hvor vi skal.

Vel fremme på hotellet skal vi betale. «Can I pay by card?», sier jeg. (Ingen av oss hadde kontanter og det hadde ikke vært noe problem i tidligere taxier). Taxisjåføren snur seg mot oss med panikk i øynene og sier «No, no card!». Vi ser oss rundt i desperasjon etter en minibank, og jeg husker at det er en på en liten butikk rett ved hotellet. Den viser seg selvfølgelig å være stengt. Jeg løper inn i lobbyen på hotellet og sier «Do you know about a bankomat nearby? We have a problem, because the taxi only take cash, but we have just got card», sier jeg ganske stresset. Conciergen sier at de legger ut kontantene og setter det på rommet. Jeg løper ut i taxien igjen (fortsatt i håpløse sko, jeg holder på å tryne i brosteinene flere ganger), og får endelig betalt.

I heisen opp til rommet holder vi på å le oss ihjel, og er skjønt enige om at -jo, det kunne faktisk bli værre!